Picture Of Dorian Gray (live at the witch trials)

Boka Podg av Oscar Wilde er interessant av flere årsaker.
Men for å forstå den må du forestille deg Wilde gående rundt i sin leilighet og nyte seg selv.
Han Lukter seg selv, og han gleder seg til venner som skal komme.
Han elsker sin leilighet og gjenstandene.
Han ser seg selv i speilet og liker det han ser.
Han vet intuitivt at hans venner også liker ham og elsker det de ser.
Han er inkarnasjonen av Skjønnhet.
Like ønskverdig for menn som for kvinner, og han har ikke noe i mot deres interesse.
Han bærer også på et Dyr i seg selv.
Han vet det, men lar ikke beistet komme til uttrykk på annen måte enn litt anarkistisk gi faen holdning til livet.
Ingen bryr seg om hva Wilde foretar seg.

Inntil en far ser koblingen mellom sin sønns Douglas-etternavn og Wilde og går til rettsak.

Men Wildes bok handler om hva som skjer da Wilde ser et fotografi av seg selv.
Han skjønner at noe går tapt.
Ra dør.
Noe som på en måte ikke er interessant for ham selv, men som har noen voldsomme konsekvenser for verden generelt.
Derfor kan Wilde se det positive med dette.
Han skjønner at fotografiet uttrykker en Død tilstand.
Men at bildet aldri vil bli ødelagt.

Han gjør derfor fotografiet om til en Bok, med en maleri-henvisning til fotografiet og lar det visne og dø innenfor bokas sammenheng.
Og han har dermed gjort det samme som Wergeland med hans kobling mot 17 mai.
Han har skapt et innpass mot noe som kan kalles en bibel-etterligning, for opprettholdelse av noe.
Og som Wergeland kan han ha hatt Bach i minnet.

Med forståelsen av at Bachs Juleoritatorium er avslørt med Mozarts Tryllefløyten.
Bix Beiderbecke spiller konkret på fløyten.
Wilde beveger seg innenfor Mozarts ikke-religiøse frimurerske rom som Tryllefløyten er.
Og Mozart er derfor med begge tolkninger uttrykk for at Bach, avslørt eller ikke, er uttrykk for et Fall.